La oss få det ut med én gang: The Grand Budapest Hotel er en av de vakreste, mest tilfredsstillende filmene jeg noen gang har sett.
Det er filmografisk porno for oss som har en liten OCD-djevel på skulderen og som elsker symmetri, fargepalett og hyperstrukturert kaos.
Hver eneste scene er som å se et levende maleri.
Alt er sentrert, alt har mening, og overgangene mellom scenene er så smooth at det føles som å skli ned en fløyelstrapp i slow-mo med en Negroni i hånda.
Den føles som et eventyr skrudd sammen med klokkeverkpresisjon.
Du skjønner ikke alltid hva faen som skjer – men du elsker det likevel. Det er tempo, det er absurde karakterer, og det er en verden du bare vil være i litt lenger.
Knivskarpt. Witty. Fartsfylt. Ingen dødpunkter. Alt føles gjennomtenkt, men likevel sprøtt nok til å føles spontant.
Altså. Hør nå her.
Fyren spiller M. Gustave som om han ble født i rollen. Han er raffinert, nevrotisk, vulgær og ekstremt sjarmerende på en og samme tid. Det er magi.
Du glemmer at han er Voldemort. Du tenker bare: «Gi meg flere filmer med den mannen i lilla dress og eau de cologne.»
Hvis du liker film som er mer enn bare film – som er kunst, humor, nerve og balansert galskap, da er The Grand Budapest Hotel en gave fra Wes Anderson til deg personlig.
Pakk den opp med god samvittighet.
Og ja, jeg har sett den 12 ganger – minst.
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.