The Penguin

The Penguin

(Eller som jeg sier hjemme: THE FUCKING PENGUIN)

Jeg hadde null forhåpninger. Jeg er generelt ikke glad i DC-universet – altså, bortsett fra Dark Knight-trilogien. Men så… The Penguin. Jesus, Maria og alle helsesøstre.

Fra første scene sitter du der som om du har fått intravenøs Tarantino-dialog rett i blodet. Hver eneste replikk, hver eneste samtale er så tight skrevet at jeg nesten ikke tror på at det ikke er Quentin selv som har herjet med tastaturet i hemmelighet.

Skuespillerprestasjon som burde være kriminelt belønnet

Colin Farrell som Oswald Cobblepot?
Cristin Milioti som Sofia Falcone?

Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Dette er ikke bare bra skuespill. Dette er ekstremt, kroppslig, sinnssykt – og på et nivå som får meg til å lure på om Oscar-juryen er blinde, korrupte, eller rett og slett burde stilles for krigsrett for å skuffe menneskeheten så brutalt.

Ondskap + karisma = farlig god TV

Det sykeste med hele serien? Du sitter og heier på The Penguin.

Ja altså… han er jo faktisk skurken. Han er råtten. Utspekulert. Kald. Men Colin Farrell får deg til å glemme alt det. Du heier på ham som om han er underdogen fra Kroken i Tromsø. Og så plutselig minner serien deg på: Vent litt – han her er faktisk jævlig ond. Og du kjenner et lite stikk, biter deg i leppa, men… så går det ti minutter og du heier på ham igjen. Uten å blunke.

🎲 Score: 10/10 (11/10 hvis det hadde vært lov)

Uten diskusjon. Ikke prøv. Ikke argumenter. Ikke vær smart. Bare se serien. Fuck deg om du er uenig.

Har du ikke sett The Penguin ennå?
Ring inn syk på jobb. Ta ut egenmelding. Ring legen. Si du har fått moralsk tvangstanke.
Du har én jobb i livet akkurat nå:

SE DENNE SERIEN.
Ferdig snakka. Mussklem.