The White Lotus

The White Lotus

Totalscore: 7/10
S1: 8/10
S2: 8/10 (med tvil)
S3: 6/10

Førsteinntrykk

The White Lotus følger ingen vanlig oppskrift – og det er kanskje nettopp derfor jeg ble sugd inn. Serien føles som et rotete puslespill, men av en eller annen grunn må du bare legge det ferdig… fordi du blir jævlig nysgjerrig på hva det er som egentlig foregår.

Sesong 1

Her snakker vi klasseåpning. Jeg satte meg i sofaen for å se én episode – plutselig var det natt og jeg hadde sett hele greia i ett strekk.
Alt fra skuespillet, den creepy musikken og den tørre, rare dialogen gjør at du begynner å lure på om det egentlig er en parodi. Men det funker. Veldig.
Det er mye mellom linjene her, så du må følge med – men det er verdt det.

Terningkast: 8/10

Sesong 2

Her sliter jeg. På én måte er den bedre… men også verre. Jeg vet faktisk ikke. Det føles som om serien ikke helt vet hva den vil være.
Plottet? En jungel av rare valg. Stemningen? Fortsatt helt nydelig.
Skuespillerne? Leverer som om livet deres står på spill. Men jeg klarte aldri helt å føle det samme som i sesong 1 – og det plager meg litt.

Terningkast: 8/10 (men jeg er fortsatt usikker…)

Sesong 3

Ok… her ramlet det sammen for meg. Plottet ble for forutsigbart, og jeg satt mest og ventet på at det skulle ta seg opp – det gjorde det ikke.
Ja, cast, regi, musikk – alt det tekniske var på plass. Men det er ikke det som gjør at man binger en serie. Det er følelsen.
Og her? Null følelse. Jeg så ferdig kun fordi jeg måtte, ikke fordi jeg gledet meg.

Terningkast: 6/10

Konklusjon

The White Lotus er som en eksklusiv såpe du får i gave – den lukter digg, men du vet ikke helt om du liker den… men du bruker den ferdig fordi den ser fancy ut og var sikkert dyr.
Sesong 1 bør alle se. Sesong 2? Joda, med litt tålmodighet. Sesong 3? Bare om du allerede er investert – ellers kan du fint stå over.